Referat - øvelse

Radioaktivitet – stråling fra atomkjerner

Radioaktive stoffer:

Franskmannen Henri Becquerel oppdaget radioaktiviteten i 1896, mens han gjorde forsøk med mineraler som inneholdt grunnstoffet uran. Radioaktive stoffer er ustabile og sender ut stråling fra atomkjernen. Dette kan enten være alfastråling – heliumkjerner, betastråling – elektroner eller gammastråling – elektromagnetisk stråling av energirike gammafotoner. Når en atomkjerne sender ut heliumkjerner eller elektroner, vil det bli dannet et nytt grunnstoff.

Rekkevidde:

Strålingstypene alfa, beta og gamma har ulik rekkevidde. Alfastrålene blir stanset av papir, betastrålene av en tykk treplate og gammastrålene blir bare stanset av en tykk blyplate eller betongvegg.

Strålingsaktivitet:

I et radioaktivt stoff er strålingsaktiviteten et mål på antallet omdanninger per tidsenhet i stoffet. Enheten for strålingsaktivitet er becquerel, Bq. 1 Bq svarer til at én atomkjerne omdannes per sekund. Geigertellere blir brukt til å registrere radioaktiv stråling, og gjennom en høyttaler kan vi ”høre” strålingen. Strålene som treffer geigertelleren blir registrert av et tellerapparat. Bare om lag 1 % av gammastrålene blir registrert av geigertelleren, men den er god til å måle alfa- og betastråling.

Stråledose:

Stråledose måles med enheten millisievert, mSv. En stråledose angir hvor mye energi som overføres til det stoffet som bestråles, og hvilken virkning strålen har. Det er viktig å verne oss mot radioaktive kilder, og dette kan vi gjøre på tre måter;

·         Stor avstand til kilden

·         Kort tid nær kilden

·         Skjerming mot strålingen – tykke lag med betong eller bly

Bakgrunnsstråling:

Den naturlige strålingen vi utsettes for hele tiden, kalles bakgrunnsstråling. Denne strålingen kommer både fra verdensrommet og fra radioaktive stoffer i omgivelsene. Radioaktiv radongass gir de største stråledosene i Norge.